Tomorrow I want to be a better person. A good one.
06.11.07
No one is drowning with water only over-knee. But I felt like I was close.
I was waiting for everything to fall into place. But it all just fell into pieces. Pieces I could not recognize.
Sometimes I find my self thinking I was not really alive. Half-alive, maybe. Because I was empty. I’d emptied my self with all the routines. Every day was a copy of the past.
Get up in the morning – live trough another day – go back to bed wishing for sunrise never to appear again.
"Ditt jævla svin!”
Det første slaget kom før ordene hadde forlatt munnen hans, og lyden av den knyttede neven mot naken hud skar seg inn i trommehinnene hennes. Sjokket rev henne overende, og hun kunne allerede før hun åpnet øynene igjen se for seg scenen som utspilte seg foran henne.
”Nå har du faen meg kødda med feil folk,” hørte hun ham rope, høyt og skingrende. Skikkelsen på bakken forsøkte å reise seg, men han langet ut et hardt spark og spyttet irritert. Hun visste ikke om hun skulle skrike eller holde kjeft, men endte opp med det siste. Ikke en lyd klarte å tvinge seg ut i nattelufta, og hun svelget hardt for å holde gråten på avstand. Sommernatta var varm, det hadde allerede begynt å bli lyst igjen, men hun la ikke merke til det. La ikke merke til annet enn det tykke, røde blodet som sakte snodde seg mellom gresstråene, som ørsmå bekker. Likevel, bak panikken, var det noe som rørte seg inne i henne. Følelsen av å være unik, verdt noe. Følelsen av at han ville beskytte henne, gjøre alt for at hun skulle ha det bra. Hun kjente den pirrende følelsen av å bety noe, at det var henne dette handlet om. Det siste slaget var øredøvende, stjal all oppmerksomhet fra omgivelsene og tok med seg siste rest av desibel inn i en rungende stillhet. Stille. Hun visste det var feil, men i øyeblikket nøt hun lyden av den tunge pusten til gutten på bakken, lyden av ham som spyttet igjen, rett foran sitt offer.
”Dra deg til helvete,” sa han halvhøyt, stemmen dryppet formelig av sinne og gjorde henne ør av fascinasjon og forelskelse. Plutselig kunne hun høre gresshoppesangen igjen, bølgene som slo mot land og lyden av ølflasker som gikk i tusen knas mot bakken. Lyden av ungdommer som sjanglet(hvis det i det hele tatt var en lyd), skrålte, sang og danset som om ingenting hadde hendt. Han tømte ølflaska og tørket pannen med håndbaken, så snudde han seg og så på henne.
”Kom, vi stikker,” sa han halvhøyt og kastet ølflaska over skulderen, inn i et par busker. Han rakte ut hånda og dro henne opp fra bakken.
”Faen, han var en drittsekk som fortjente det han fikk,” sa han, idet hun nølte bare et sekund. ”Jeg gjorde det for deg”. Det gikk en iling gjennom kroppen hennes, hun kjente seg svakt svimmel etter all ølen hun hadde drukket tidligere på kvelden. Noe var fryktelig feil, samtidig så riktig, men hun klarte ikke ordlegge seg. ”Jeg elsker deg jo”.
Kjærlighet. Carina lot pennen løpe over arket, blekket flyte, understreke ordet.
”Hva tenker du på?” spurte han, og så på henne fra sengekanten, smilte med halve munnen slik han visste hun elsket.
”Ingenting. Jeg gjør leksa en annen dag,” sa hun, og smalt igjen mattebøkene. Han lukket øynene da hun la seg ved siden av ham, og hun prøvde å stenge verden ute med tunge øyelokk, men det var ikke like lett som det pleide å være.
”Mads?”
”Ja?”
”Hva vil det si å elske noen?”
Det ble en liten pause. Hun lot fingrene danse over magen hans, han pustet tungt og så på henne med store, mørke øyne. Det var det første hun hadde lagt merke til ved ham, øynene. Hvordan de glimtet til når han var sint, nesten fascinerende skremmende.
”Å være villig til å gjøre alt for at den personen skal ha det bra. Å heller ville dø enn å leve uten personen,” sa han til slutt, og lo stille. Latteren trillet ut i rommet og kastet seg mellom veggene. Han strøk henne over håret, og hun lukket øynene igjen. ”Du vet jeg gjør alt for deg?”
”Jeg vet det,” sa hun, men ønsket halvveis at svaret var nei.
”Kjærlighet er definert som en menneskelig følelse,” tenkte hun, og stirret ut i luften, men så ingenting annet enn tåke. ”Men det er ikke noe logisk, ingenting som er menneskelig over dette. Lærte vi aldri at å bruke vold er feil, selv i andres navn? Kjærlighet er døpt irrasjonell i sin natur, men hvor går grensen mellom hva som er irrasjonell kjærlighet og hva som er hatefulle handlinger? Er å elske noen å gjøre alt for hverandre, uavhengig av konsekvensene det får for andre, å leve i en boble der kun to personer av verdi eksisterer? Er det sånn det skal være? Må kjærlighet konstant bevises?”
Carina kjente et skarpt dunk i ryggen, overkroppen knakk fremover, og beina sviktet. Det skingret i en fløyte, i et sekund var alt svart.
”Au –”
”Carina? Gikk det bra?”
Hun kikket opp, og foran den blå himmelen registrerte hun ti nysgjerrige ungdommer og en gymlærer som stirret ned på henne.
”Sorry, Carina, jeg snubla!” Fredrik fra klassen trakk brynene sammen til en bekymret rynke og stirret nervøst på henne. Plutselig så hun sammenhengen. Hun satte seg fort opp, børstet grusen av knærne og forsikret alle om at hun ikke var skadet.
”Da avslutter vi for dagen, god innsats,” ropte gymlæreren og overdøvet all snakkingen. Carina kikket bort på Mads, og et kort øyeblikk kunne hun se glimtet av sinne i de mørke øynene. Hun kjente en tung klump i magen da hun så hvor blikket hans hvilte; på Fredrik som så vidt hadde dyttet til henne så hun falt. De hadde kommet nesten helt opp til garderoben da det hun fryktet mest skulle skje, skjedde.
”Hei, Fredrik,” ropte Mads tonløst. Fredrik snudde seg, og Carina kunne se for seg handlingsforløpet før det startet. Knyttneven hans, som svingte i en bue mot Fredriks ansikt og traff akkurat over nesebenet. Hvordan det var som en demning brast, hvordan blodet fosset og hvordan Fredrik vaklet bakover.
”Hva faen –”
”Ja,” nærmest brølte Mads i rent raseri, han gikk tett inntil Fredrik og skrek opp i ansiktet hans. ”Hva faen er galt med deg?” han langet ut et nytt slag, så hardt at Fredrik falt bakover. Han støttet seg opp på hendene, tok seg til ansiktet og så ikke ut som han skjønte noe som helst mellom alt blodet og skrikingen.
”Du tror kanskje du bare kan dytte til hvem du vil? Eller kanskje du tror jenter synes det er så jævlig kult med voldelige gutter?”
”Mads, slutt –” begynte Carina prøvende, men han så ikke ut til å høre noe som helst. Hele episoden fra den lørdagen på stranda veltet over henne igjen, presset seg opp gjennom halsen og ga henne følelsen av å måtte kaste opp. Hun kjente seg kvalm og ør, som om hun var blitt fiket til selv. Følte seg ikke spesiell lenger, bare ussel. Denne gangen var alt feil i en større grad, kanskje grunnet manglende alkoholinntak, kanskje var det et stykke fornuft som sakte inntok henne. Hun prøvde å skyve det vekk.
”Jævla drittsekk,” hveste Mads, og lot ordene henge litt i lufta før han kjørte joggeskoen av all kraft inn i magen til Fredrik. ”Voks opp”. Det ble en kort, trykkende pause mens Fredrik så olmt på ham, blodet hadde så vidt begynt å størkne, rant fortsatt. Et øyeblikk så det ut som om han skulle til å si noe, men i stedet reiste han seg sjanglende opp og haltet mot garderoben. Mads kysset han henne på pannen, tok hånden hennes i sin og dro henne med seg.
”Du trengte ikke gjøre det,” sa hun, andpusten etter å ha løpt.
”Han ba om det! Jeg kan ikke bare stå og se på at folk behandler deg sånn,” sa han, nesten sint igjen.
”Faktisk…” begynte hun, men ombestemte seg. Hun ville ikke rette sinnet hans mot seg, og sa til seg selv at han faktisk bare hadde ment det godt. Fredrik hadde sikkert vært veldig provoserende. Det ble en lang pause mens de gikk langs veien og pustet i krystallklar septemberluft.
”Du vet… i krig og kjærlighet er alt lov,” sa han til slutt, med en liten latter.
”Jeg står midt i en speilblank bakke,” tenkte Carina ofte de neste par dagene. ”Hvis jeg beveger meg, vil jeg falle. Beveger jeg meg ikke, blir jeg stående på utrygg is, med skjelvende knær og sviktende underlag. Jeg vet ikke hva som er verst – smerten i fallet, eller følelsen av å synke dypere og dypere ned i isen, bli liggende som en iskald statue under isfronten. Har jeg ikke ham, har jeg ingenting. Samtidig er det som om han trekker meg under, bygger opp denne isen rundt meg. Hva er det jeg gjør, hva er det jeg legger all min vilje til for å overse? Jeg lukker øyne og ører og forsvinner. De sier kjærlighet gjør blind, men forelskelse gjør faen meg døv også”.
”Kolsen som tar deg, eller?” Carina så opp, hostet – og så smilte hun. Gutten som sto foran henne var omtrent tretten, og hun hadde aldri sett ham før. Hun løftet røyken til munnen, trakk inn, og kjente at han hadde litt rett.
”Bare en forkjølelse,” sa hun, og lo litt unnskyldende. Mads stirret på gutten med skarpt blikk, som om han prøvde å finne ut hvem det var, stumpet røyken på den kalde asfalten.
”Sier de alle,” mumlet gutten og fnyste, skulle til å gå. Carina la hodet i hendene idet hun skjønte at han akkurat hadde dratt en uskyldig spøk hakket for langt. Hun ville holde Mads igjen, fastslå at gutten sikkert ikke var en dag over tretten og be ham la det være. Men han hadde allerede reist seg. Han løftet hånden, klar til å kyle den inn i ansiktet på gutten foran ham. Klar til å la neven dreie i velkjent bane, peile seg inn mot midten av ansiktet og treffe i den vinkelen han visste gjorde mest vondt. Carina skulle til å lukke øynene mot smellet hun visste måtte komme. Hun husket plutselig med urovekkende, intens klarhet det første slaget den gangen på stranden, som hadde kommet så brått på henne. Som hadde revet fra henne alle tankene om hvordan hun trodde han var, hvordan hun trodde forholdet deres var.
”Jeg gjorde det for deg”
Carina sperret øynene opp. Kun et brøkdels sekund hadde passert, men det virket som en evighet.
”Det er ikke for meg,” tenkte hun, og hun følte en plutselig trang til å dytte tankene unna, plassere dem bakerst i hodet og aldri trekke dem frem i lyset igjen. ”Samme hva det er som får ham til å slå til en guttunge på tretten, så er det ikke noen beskyttelsestrang overfor meg. Jeg kan ikke overse hvordan han gjemmer seg bak unnskyldninger, samme hvor betryggende de høres ut. Åpne øynene, Carina. Nå!”
”Gi faen, Mads,” ropte hun, og selv om hun ikke følte at stemmen bar særlig langt, gjorde han noe han aldri hadde gjort før. Han stoppet opp. ”Han er bare en unge”.
Carina ventet at han skulle flamme opp, at øynene hans skulle brenne igjen, ventet på slaget. Hun tenkte at nå kom han til å drepe henne.
”Jeg gjør det for din skyld,” sa han, og la ikke merke til at offeret hans hadde tatt beina på nakken for lenge siden.
”Det er bare en måte å rettferdiggjøre temperamentet ditt på. Jeg får det faen ikke noe bedre av at du slår ned folk,” ropte hun, høyere enn hun hadde tenkt, prøvde å virke stålsikker.
”Du vet jeg bare vil du skal ha det bra,” sa han prøvende og strøk henne over håret, men det gjorde henne kvalm. ”I krig og kjærlighet –”
”Ikke lur deg selv,” sa hun, og snudde seg for å gå. Visste ikke riktig hvor, bare et annet sted, hvor som helst. ”Det finnes regler i krig.”
